Dialekt dypdykk del 2

Jeg heter Knut og kommer fra Kristiansand i Sør-Norge. Ja, så jeg er født i Kristiansand, født og oppvokst, og så jobber jeg som lærer her på Folkeuniversitetet i Kristiansand, og som timelærer og gjesteforeleser på Universitetet i Agder, på Spansk da. 

Så jeg er født og oppvokst i Kristiansand, mine foreldre kommer fra Setesdalen, begge to, men det er en helt annen type dialekt da. Så bodde jeg 10 år utenfor Kristiansand. Jeg bodde to år i Oslo, og 8 år i Latin Amerika. Så kom jeg tilbake til Norge for 4 år siden.

Kristiansand ligger helt sør i Norge. Det er en by, nå har det vært en kommunereform i Norge, så nå er to nabokommuner blitt satt sammen så nå er innbyggertallet ganske mye høyere enn det var før, men i Kristiansand by er det cirka 90.000. Det er en universitetsby, og det er, på en måte, Norges svar på Magaluf. Det er Norges svar på Syden, ikke sant, så det kommer veldig mange. Det er en turistby, om sommeren, ikke om vinteren. 

Den ligger ved havet så vi har utsikt rett ut til Skagerak, faktisk bare noen få meter fra hvor jeg sitter nå er der Skagerak åpner seg opp. Så det ligger ved kysten helt sør i Norge. Det er en veldig fin skjærgård og veldig mange fine naturområder rundt byen, for eksempel Baneheia. Det er et veldig fint område. Det er mye skog rundt og Sør Norges største elv Otra, som renner gjennom Setesdalen, munner ut i Kristiansand. Og så er vi kjent for å ha flest solskinnsdager, men hvis man er her i november eller desember så ser man ikke så mye til det. Da er det ganske mørkt og trist.

Ja, så er det mange blide og bedagelige mennesker som er litt treige kanskje i forhold til hva man er i Oslo og andre steder. Det er bare at det er en egen kultur, kan man si, og en litt særegen dialekt som selvfølgelig er alle norske dialekter er særegne. 

 

Så Kristiansands dialekten er, som man sier, en av de mest moderne dialektene i Norge. Det vil si at en av de som har beveget seg lengst vekk fra norrønt. Det vil si at bøyningssystemet har hatt en forenkling i det grammatiske systemet i forhold til hva det var i norrønt. For eksempel at alle substantiv i flertall, bestemt form, bøyes likt, uansett kjønn.

Et eksempel på det er hvis man sier: 

en gutt, gutten gutter og guttane,  

ei jente jenta, jenter, jentane. (eller jentan). 

Endelsen på substantiv  var "ane" fram til cirka 40-tallet og så tok man bort "e" og nå er det bare "an". Så det er et særtrekk.

 

Vi har skarre "r." Det er ganske spesielt. Den kom til Norge, så vidt jeg vet, fra Paris for rundt to hundre år siden. Den kom til Sør-Norge så vandret den opp langs vestkysten av Norge

 

Vi har "blaude" konsonanter, som man sier. Nå har jeg ikke det så veldig mye, men er det en særegenhet, som visstnok ikke kommer fra dansk. Når du går innover i landet i Agderfylkene så forsvinner den, så det er bare et kystfenomen. 

 

Og så har vi et par andre fenomener, hvor for eksempel "g" blir om "v". Sånn at man sier 

«mave» istedenfor «mage»  

«have» istedenfor for «hage» 

 

Også har vi er fenomener hvor  «p», «t», «k» ble om til «b» «d» «g». 

Eksemplene sier man 

«båd" og ikke «båt». 

«mad" og ikke «mat»

«sidde» og ikke «sitte» 

 

Vi har også dette på vokaler hvor for eksempel «y» blir om til «ø» sånn at man sier 

«møe» istedenfor «mye». 

 

Dette er litt gammel klassiske Kristiansandsk så det er ikke så mye av dette nå for nå lever vi litt mer globalisert i verden så reiser folk mer og flytter andre steder. Det blir ikke så lokalt. 

 

Jeg tror jeg forstår de fleste dialekter. Dialekter som er vanskelige å forstå er indre Trøndelag. De kan være vanskelige, og enkelte steder på Vestlandet kan være vanskelige. 

Nå har jeg en kollega som kommer fra Drøbak og han har bodd her lenge. Da han kom hit for å studere til å bli lærer på skolen på universitetet så var han i praksis på en barneskole og da kom han i kontakt med Kristiandsansk  vokabular, for eksempel at man sier "runnse" . Vet hva det betyr? Det betyr altså å huske, altså den leken. Det kaller man for å "runnse",

Så man har litt særegent vokabular her selvfølgelig, som alle andre steder.  Av og til så tror jeg Kristiansandere snakker kanskje litt lavt, altså er ikke så ikke høylytte. Nå gjelder ikke det meg, ikke det at jeg er spesielt høylytt, men jeg har bodd i Latin Amerika  så jeg har litt internasjonal innflytelse der.

Kristiansandere kan ofte snakke litt grumsete sånn at de ikke artikulerer så godt. Det har jeg merket av og til fra min kollega som er fra Drøbak og han snakker veldig klart og tydelig Østlandsdialekt. Så av og til så forstår han ikke hva jeg sier så må jeg si det om på nytt igjen. Men jeg har prøvd å nøytralisere det og si jeg og ikke "æ".  for eksempel, i hvertfall i begynnelsen på nytt lavere nivå. 

Men jeg tror nok kanskje den artikuleringen, som kan være grumsete, kan være litt vanskelig av og til. Og så er det noe vokabular, så hvis du har lært norsk for eksempel på Østlandet og så flytter hit så kan det kanskje være litt vanskelig. 

For eksempel er det vanlig å si "runnse" for huske. 

Man kan si "å bakke". Vet du hva å bakke betyr? Det er å rygge med bilen. 

«Å Labbe» betyr å gå, litt sånn slepent og avslappet.

Men ellers så tror jeg Kristiansandsdialekten ikke er så innfløkt. Vi har en internasjonal flyplass og vi har en havn og sånn så det er en del internasjonal innflytelser.

For noen år siden sa hadde man publisert i Fædrelandsvennen, som er den lokale avisa, en slags guide til nye studenter som kom til Kristiansand om hvordan de kunne hvordan de skulle oppføre seg. Det var nesten som en ordbok. Der var det ene rådet at hvis du hørte noen på gata som mjauet til deg så var det bare en Kristiandsander som spurte hvor mye klokka var. 

Hvis man skal spørre, her, klassisk Kristiansandsk hvor mye klokka er så spør man, " Å møe er ho?". (Hvor mye er hun.)  Klokka er hunkjønn så da bruker vi  hunkjønnspronomen og ikke" hvor mye  er den?",  som kanskje du ville ha sagt. Hvis du sier dette fort så blir det" åmyæho" "åmyæho"  og så plustelig blir det «mjau, mjau, mjau».