Dialekt dypdykk del 3

Jeg heter Roy Christer Møllerud. Jeg har to fornavn som du hører. Det er jo klassisk 70-talls stil over fornavnet mitt i fra Hedmarks indre skoger. Det var mange som hadde to fornavn der, inkludert  undertegnede. Jeg er født, tror jeg, på Elverum sykehus. Det er litt nord for Flisa som er mitt oppvekststed. Jeg bodde på Flisa fra jeg var null år til jeg var 19 år da flyttet jeg derfra. Men det skjedde en del ting fra jeg var null til 19 år på Flisa og kan du si.

Ja, jeg har hatt ungdomstiden min og tråkket mine barnsben da i Flisa og omegn, rett og slett. Så Flisa er der jeg kommer fra. For å plassere Flisa, ligger det midt mellom Elverum og Kongsvinger, (er det mange som sier at det ligger). For å plassere det enda mer så ligger det i innlandet i gamle Hedmark fylke. Veldig eller gær-nærme, som det heter, Svenskegrensa. Så kulturen på Flisa og omegn er nok preget litte grann  av at vi bor så nærme Sverige og.

Det som er helt unikt med Solung dialekten, som det heter. Det vil si at vi har en slags form for pallaterisering i dialekten, sa da jeg sier mann på bokmål, blir det mainnj. Du hører den j'en på slutten mainnj.  Vi sier ittej istedenfor ikke. Da hører du en j etter t, Ittej  så det  er ganske klar pallaterisering.

Så har vi jo itakisme i dialekten vår  y-er blir i-er ofte, så en sykkel blir en sikkel og hvis du skal fly så flir du. Ø-er kan bli æ-er, en dør blir ei dær. Hvis du skal spørre så sier vi spærja. Så det kan du vel kalle det itakisme, i hvert fall slik som jeg har forstått det da.

Og så har vi jo og tjukk l. Så det er ingen tynne l-er. Det er tjukke l-er over hele linja egentlig da.  Boill istedet for ball, fotboill. Der har den tjukke l-en. I Solung sammenheng, hvis man tenker på dialekt så er jeg kanskje litt ung da, for hvis du prater med de folka som er 70-80 år da vil jo vil du få en dialekt som er enda breiere og tyngre enn den som jeg prater nå da. Spesielt hvis du begynner å bevege deg mot Finnskogen. Men du har jo ord som det er vanskelig å forstå for de som ikke er innfødte, kanskje, som pleksle, det er et jorde og så har du ermbogå som er en albue. 

Så har du lokale variasjoner i Solung dialekten. Noen prater om ei dørklinke som dærehava. Nå bruker jeg dørklinke selv, men jeg vet at det er noen som bruker dærahava i distriktet. Så det kan være vanskelig for en som ikke er innfødt å forstå slike ting.  Du har jo flere varianter over Solung, jeg og en en kompis, vi krangler veldig, gær -mye om hvordan vi skal uttale veps. 

Jeg sier væps og han sier gvæks. Gvæks, ja, som veps. Men jeg sier væps. Det blir en æ. Men Tommy som jeg spiller i band med, han sier gvæks. Han bor da litt over en mil nord for der jeg vokste opp. Så det er jo lokale variasjoner. Vi krangler og om hvit og gvit. Tommy sier, gvit og jeg sier, hvit.  Det er bare en mil forskjell, eller noe, fra der vi vokste opp. 

Jeg har en svigermor som kommer fra Gausdal. Jeg håper ikke at hun hører dette her nå, men sliter noen ganger med svigermor, faktisk! Også sliter jeg littegran med noen Vestlands-dialekter som er sliter litt med, altså. Det må jeg si, innerste fjorder på Vestlandet, hva heter det for noe? Sogndal-målet tror jeg sliter litt med. ja. Gausdal og Sogndal-målet, kanskje jeg sliter litte gran med. Faktisk så går det litt over hodet på meg, noen ganger med svigermor, men allikevel, ja, det går greit da.

Jeg sliter mer med de folka som ikke har dialekt selv. Jeg flyttet til Oslo i 1995 og skulle begynne på høyere utdanning, som de fleste gjorde da, som flyttet fra Flisa, fordi det var ingen utdanningsmuligheter der på den tiden. Da gikk jeg litt lei av å måtte gjenta meg selv. Det ble mange som slet med å skjønne Solung dialekten.

Jeg jobber ganske hardt for å beholde dialekten min, men i den jobben som jeg etterhvert fikk i Barnevernet i Oslo prater jeg mye med ungdom og unger som har en annen type bakgrunn og kanskje et annet morsmål enn det som jeg har da så blir den (dialekten) litt avslipt med tiden.

Det synes jeg er litt synd at det blir på en måte tvunget til å blir mer utvannet enn det jeg skulle ønske at det var. Men når jeg kommer hjem til mor og far så er det helt "on track" med slik det var. Men jeg prøver nå så godt jeg klarer å beholde dialekten slik som den er.

Som jeg sa i stad så da jeg begynte på Ingeniørhøyskolen i Oslo, som jeg forøvrig sluttet på og fant på noe annet, så var det det at du ble en liten hoggestabbe for at du hadde den dialekten du hadde, i hvert fall på midten av 90-tallet.  Men nå opplever jeg det at statusen på dialekt egentlig har hevet seg i positiv forstand.

Jeg synes det var litt artig da vi spilte på Rockefeller for ett og et halvt, eller to år siden sammen med et ganske stort amerikansk band og da var det jo musikkjournalister der som tok tak i Malossi, bandet som jeg spiller i, og framsnakket slik vi hadde brukt dialekten vår på da i kombinasjon med rockemusikk.  Så synes journalisten at dette var en skikkelig bra greie, og at kombinasjonen tung rock og Solung dialekt, det var "fett som flesk", tror jeg han skrev. Jeg tror det var det han skrev. Det er jo ikke humoristisk historie men historien går allikevel, synes jeg da, for det er med på  også framsnakke og heve dialekten, og det er litt artig synes jeg.

Nå kommer det snart et album på ti låter på kav Solung. Vi havner vel i tung rock båsen. Det har noe blues røtter der og. Men jeg tenker at det skal være en melodiøs vokal målet er og at det skal "groove" og svinge. Det er tanken bak det.  Det er ikke heavy metal, men det er tung rock da hvert fall. Vi synger om og skriver om selvopplevd, rett og slett en litt historisk sus over egen ungdomstid, om hvordan det var å vokse opp og Flisa, Åsnes og Solør på 80 og 90 tallet, med hvordan  det var å være ungdom der og utfordringer med det. Og da er det  både praktiske og sosiale utfordringer som vi skriver om da.