Krav til norsk i arbeidslivet

Lovens bokstav

UDIs forskrifter sier dette on norskkunnskaper: § 11-9. Krav om norskkunnskaper og gjennomført norskopplæring etter lovens § 62 første ledd bokstav d

Kravet om å beherske et minimum av norsk muntlig er oppfylt dersom utlendingen a) ved avsluttende prøve i norsk har oppnådd resultat A1 eller høyere på muntlig prøve eller b) ved norskprøve har oppnådd resultat A2 eller høyere på skriftlig og muntlig prøve.

Kravet om å beherske et minimum av norsk muntlig gjelder ikke dersom utlendingen er fritatt fra plikten til å avlegge avsluttende prøve i norsk. For UDI er det flere grunner til at en innvandrer kan være fritatt. Men for en arbeidsgiver blir det annerledes.

En arbeidstaker blir ikke spurt om norskkunnskaper dersom språket på jobben offisielt er engelsk (eller et annet språk). Men ellers er det forskjellige grunner til at arbeidstakeren MÅ kunne snakke/skrive norsk.

 

Ingen fasit

Som sagt, kravene til norskkunnskaper avhenger av hva slags jobb det dreier seg om. Kompetanse Norge anbefaler norske arbeidsgivere å gjøre en analyse av hvilke språkferdigheter som er nødvendige i stillingen. Forskjellige arbeidsoppgaver kan kreve ulikt nivå i ferdighetene:

• Snakke
• Lytteforståelse
• Leseforståelse
• Skrive

For eksempel: I en stilling hvor man for det meste snakker med kunder eller jobber med mennesker på annen måte, vil det være nødvendig med et høyere nivå i muntlig enn i skriftlig.

På den annen side- hvis arbeidsgiveren stiller for høye krav, risikerer de å gå glipp av aktuelle personer som kunne fungert fint i stillingen. Arbeidsgiveren må også tenke igjennom hvilken type opplæring den ansatte vil få, og hvordan en slik opplæring kan bidra til at relevante ord og begreper knyttet til arbeidssted og oppgaver kan læres.

Etter hvert har norske arbeidsgivere fått nokså god peiling på hvilket nivå en potensiell arbeidstaker bør være på. Ofte krever de derfor bevis på bestått norskprøve på et bestemt ferdighetsnivå:

 

Hva betyr nivåene?

Nivåene i norskprøven følger det europeiske rammeverket for språk. For eksempel er nivå A2 det samme på norsk som på tysk, italiensk og andre europeiske språk.

A1

Personen kan forstå og bruke kjente, dagligdagse uttrykk og svært enkle utsagn for å dekke grunnleggende behov. Kan delta i en samtale på en enkel måte hvis samtalepartneren snakker langsomt og tydelig og er innstilt på å hjelpe.

A2

Personen kan delta i enkle samtaler om praktiske gjøremål og rutinepregede arbeidsprosesser i kjent kontekst. Kan lese og forstå korte, enkle tekster knyttet til egen arbeidssituasjon. Personen kan skrive korte, enkle beskjeder og gjengi opplevelser og hendelser med enkle fraser og setninger.

B1

Personen kan forstå hovedpunktene i klar tekst og tale om kjente emner som en ofte møter i forbindelse med arbeid, skole og fritid. Kan klare seg i de fleste situasjoner som kan oppstå og kan skrive enkle tekster om kjente emner og kort forklare og begrunne meninger og planer.

B2

Personen kan forstå hovedinnholdet i komplekse eller akademiske tekster, også faglige drøftinger innenfor ens eget fagområde og kan delta i samtaler med et relativt spontant og flytende språk, og kan skrive klare, detaljerte og argumenterende tekster om et vidt spekter av emner.

Så finnes det også C1 og C2 nivåer, da er personen stort sett på høyde med innfødte nordmenn i språkbruk,og kan bruke norsk i akademisk sammenheng. Det er ikke lett å komme helt dit, men det er heller ikke umulig !

I en senere artikkel kommer vi tilbake med konkrete eksempler fra arbeidslivet.