Banning på norsk
Er det forskjell på hvordan man banner i Norge?
Strong language is common to many cultures but Norway has a wide variety of dialects, and the same is true of their use of salty expletives. Listen to this weeks episode to find out more about how to curse in Norwegian and how Norwegians themselves feel about cursing. Listening discretion is advised.
The utterance of a singel f- word quickly indicates the state of a person - whether they are surprised, excited, angry or aroused - and the intensity of their state. Steven Pinker, in the Stuff of thought, lists five different ways we can swear: descriptively (du er en f.), idiomatically ( det er f. meg vanskelig), abusively ( f. ta deg), emphatically ( det var f. meg bra!) and cathartically (f,!)
None of these functions require swearing- yet we still choose to use them. Why? Because profanity is to strong feelings what the bell is to the Pavlovian dog. Research has found that reading and writing swear words has an emotional effect, but not nearly as much as saying and hearing them.
Cursing is a scientifically proven coping and communication mechanism that enhances tolerance, conveys emotion and can create a sense of belonging in groups. Familiarising yourself with some of Norway's most commom and also some of their most unique profanities will add further depth to your understanding of the people and their culture and it might just make you laugh as well.
(Du finner flere oppgaver lenger ned på siden)
Lucy fra Oslo forteller:
Det er når du har sterke følelser. Det er når du bare “au - skitt”, nå fikk jeg skikkelig vondt!
Pio fra Oslo forteller:
Jeg ville ikke banne foran bestemoren min fordi hun tenker på barnebarnet sitt som en fin engel. Hun tenker “ååå, så fin engel". Det ville jeg ikke gjort fordi bestemoren min er sensitiv og de fleste bestemødre er sensitive, også er det noen folk som er litt sårbare for det.
Helene fra Stavanger forteller:
Man kan jo trygt si at jeg har et komplisert forhold til det. Noen ganger elsker jeg det. Noen ganger hater jeg det, men som regel skammer jeg meg over det. Det har vært en del av ordforrådet mitt siden jeg var en viss alder. Når det skjer spontant og høyt så jeg blir veldig flau etterpå fordi jeg tenker det er en uting. Det er stygt, men det er jo og veldig befriende å banne fordi du får ut frustrasjonen din.
Nå må ikke mormor høre på dette her. Jeg blir flau bare jeg skal snakke om det. Det er jo veldig interessant. Hvis jeg slår meg eller kommer bort i noe, eller blir veldig plutselig sint eller irritert så sier jeg "satan" også blir jeg flau etterpå. “Herregud”er noe jeg bruker i dagligtalen. “Herregud” er noe jeg sier veldig mye men det er litt spesielt på Stavangerdialekt. Nå når jeg snakker så snakker jeg litt bokmål kombinert med Stavangerdialekt fordi jeg jobber som lærer. Hvis jeg skal snakke skikkelig ekte Stavangersk så høres det sånn ut: ”Herrrrrrrrrregud”. Det har jeg blitt veldig mobba for.
Det er veldig vanlig med banning i Stavanger. Nå er det lenge siden jeg har bodd der, men det det går mye i "herregud" og "fy faen". Det er som ekstra spesielt med hvordan vi uttrykker oss på Stavangersk er at vi bruker "det er dritt" til alt. Alt er "dritt" eller "drit" og det er det vel kanskje på Oslo-dialekt også, men det er ikke så veldig interessant å høre på. På Stavangersk så er det "drrrrrrrit bra, det er drrrrrrrritkult, det er drrrrrrit gøy!"
Det kan skje at jeg sier "jævla" for å uttrykke at noe er ekstremt stort eller bra, det kan skje, men da skammer jeg meg ikke for da er jeg så gira på noe positivt. Så det er vel kontekst da.
Når jeg møter noen som sier de er kristne blir jeg veldig nervøs og det har jeg snakket med dem om i etterkant. Jeg blir kjempestressa for å ikke banne og når du blir kjempestressa for noe, hva er det som skjer da? Da banner du, ikke sant? Du tenker "ikke si faen, ikke si faen, ikke si faen - å faen!" Og så er det sånn, “nei, nei, nei nå tenker de at jeg er en dårlig person, at jeg ikke respekterer dem, at jeg er super-ukristelig”. Så akkurat det kanskje der skammen kommer inn. Jeg vil ikke fornærme noen. Det er et komplekst forhold.
Ingrid fra Vaksdal forteller:
Å, jeg elsker banning. Jeg banner mye selv og jeg er veldig interessert i banning på mange språk. Jeg har bannet så lenge kan huske, faktisk, til min mors store fortvilelse. Jeg har en eldre bror. Han er seks år eldre enn meg så jeg fikk førstehåndsundervisning i banning. Mitt første, ikke så veldig pene ord, det var “idiot”. Så begynte jeg på barneskolen og det vil si at jeg kunne idiot da begynte jeg på barneskolen. Da tok jeg selvfølgelig med meg denne deilige bannekulturen inn i skolehverdagen. Dette visste selvfølgelig min mor ingenting om. Min lærer oppdaget at jeg bannet som en sjømann. Jeg fikk telefon hjem om dette. Hvordan kunne denne lille blonde jenten være så stor i kjeften? Min mor trodde jo at dette var løgn og trodde ikke på læreren og mente at nei, det må være feil. Det må være feil barn, men det var meg.
Det bannes relativt mye over hele Vestlandet.: Jeg tror at kulturen på Vestlandet er råere enn på Østlandet. Jeg merket det etter at jeg flyttet til Oslo. Kulturen er litt mer mild på Østlandet. Vi har for eksempel et uttrykk i Bergen "pikade". Det er vel ikke et banneord men det er veldig fint, litt mildt frustrasjonsord, tror jeg. "Det er pikade kaldt i dag!. Det betyr at i dag er det “søren" meg kaldt eller i dag er det “faen” meg kaldt. Så det er et veldig deilig Bergensk uttrykk. Noen ganger så savner jeg disse deilige lokale Bergenske kraftuttrykkene. Vi har for eksempel: "fakarten". Det er typisk Bergensk kraftuttrykk. Jeg tror det er en mildere versjon av “faen”. Så har vi: "fasiken" som òg er en versjon av “faen” men litt mer mild. Det er et veldig fint lite lokalt uttrykk.
Når jeg blir glad, når jeg er sint, når jeg nervøs, spesielt når jeg er nervøs da banner jeg masse. Jeg banner alt for mye generelt. Jeg banner i veldig mange humør. "Faen," det er så deilig å si!
Samtale mellom Camilla fra Oslo og Magnus fra Lødingen
- Hvordan er det å banne opp i nord?
- Ja, hva skal man si. Generelt så er det jo mye bannskap, jeg vil tro egentlig mer bannskap enn mye lenger sør. Bannskapen er mye mer dagligtale opplever jeg, enn det ellers vil være. Sånn som med "hæstkuk" da. "Hæstkuk" kan være like mye vennskapelig som det kan være at man sier noe stygt til noen.
- Men det er veldig stygt å si "hæstkuk"?
- Det er veldig stygt men, hva skal man si, det blir litt sånn norm og det greit i nord og så er det kanskje ikke like greit greit å kalle noen for det sørpå. Hvis jeg sier til deg "næh, hæstkuk," så mener jeg det på en ganske vennskapelig måte mens hvis du begynner å legge på, foreksempel "din jævla hestkuk" eller unnskyld ordspråket, " din forpulte hæstkuk" så begynner det plutselig å være ganske mye verre. Så det er grad av kalleordet "hæstkuk".
- Kan man si at det litt kontekst, at man kan lese ut i fra situasjon om man mener det fiendtlig eller på en litt sånn hverdagslig måte?
- Ja , ofte i hverdagslig kontekst så blir det litt sånn fliring og sånt "Næh, dæven, din hæstkuk". Men det er ikke noe ille. Da blir det fliring. Vi har jo historien om noen som kalte en politimann for det og han slapp unna med det. Det var helt greit, han politimannen flirte vel nesten like mye og ble litt overrasket overrasket kanskje, men tok det egentlig ganske bra. Jeg ser ikke for meg at en politimann i Oslo ville synes at det var like artig hvis jeg sier “næh, dæven, din hæstkuk der tok du meg".
- Det er jo litt spesielt fordi det er jo en politimann man sier "hæstkuk" til.
- Jeg husker ikke helt hva han hadde gjort og jeg vet ikke om det ble tatt noe videre med det men men han slapp unna med med å ha sagt det. Det tror jeg er, ene og alene, fordi at det Nord-Norge og fordi at det er mer i dagligtalen enn kanskje ellers.
- Er det andre spesielle uttrykk som brukes?
- Jeg vet om "dæven, han rækksailte!" eller " e' du åinns?".
- Det er vel fornærmelser?
- Det er fornærmelser.
- "Rakksalte", når er det du bruker du det?
- Spesielt mye hvis jeg slår tærne mine i bordet. Da blir det " dæven, han raikksailte innst i hælvett”, for eksempel. Da blir jeg sur, da blir jeg forbanna og det er ofte da de mest kreative løsningene på banneord kommer .
- Kan du ikke fortelle hvor i nord du er fra?
- Jeg er fra en plass som heter Lødingen. Det er akkurat i skillet mellom Nordland og Troms. Så har jeg også en viss periode bodd i Finnmark, i de åtte første årene av livet mitt.
- Vil du si at jo lenger nord du reiser, jo saltere blir banningen eller er det ganske likt?
- Jeg vil si at kanskje det er mest kreativt jo lengre nord du kommer. Det blir mer kreativt på små plasser og spesielt blant eldre. Der er det mye kreative gloser man har hørt opp i gjennom tidene, spesielt fra besteforeldre og eldre folk.
- Men er det noen situasjoner det absolutt ikke greit å banne i eller er det stort sett ganske fritt fram med "hæstkuk"?
- Vi er jo som normale folk, vi banner jo ikke kirka! Det gjør jo ingen. Nei, stort sett så vil jeg si at det er få ganger at det ikke er greit å banne. Skal man ta fram en, så er det blant unger selv om jeg tror det er mer banning blant de unge de i nord enn ellers. Det er en del av dagligtalen. Det er litt sånn det er.
Har du lyst til å lære mer norsk?
Meld deg på i dag og lær norsk på nettet med vårt spillbaserte språkkurs «Samanehs reise», fra nybegynnernivå til flytende nivå!
399 kr per måned