Ett språk, men to skriftspråk

Hvorfor har vi to skriftspråk i Norge?

Ingrid er nynorskentusiast, og i dag skal hun fortelle om hvorfor vi har to skriftspråk på norsk. I denne episoden lærer du en hel del om hvorfor det finnes to nok så ulike måter å skrive norsk på, og du får trent på å lytte til en samtale der norsk blir snakket i naturlig tempo.

Profile img 20140405 0001
Camilla Cahill
Feb 26, 2021

I Heimen der hyggjer seg Barnet best
til Heimen vil Ungdomen stunda,
og Mannen, som sviver i Aust og Vest,
vil helder paa Heimferdi skunda.
Um Landet var bratt, og steinutt og svadt,
og Mødor i Vegen var manga,
paa Heimvegen gjekk det daa helder radt,
og Milerna vardt ikkje langa 

Ivar Aasen.

 

C:  Hei Ingrid.

I: Hallo Camilla. Hva skal du fortelle om i dag? 

I: I dag har jeg lyst til at vi skal snakke om skriftspråk. Ja, jeg er veldig glad i å tenke på, og snakke om skriftspråk. Jeg syns det er spennende. Jeg synes det er interessant fordi at det er så unikt, og spesielt for norsk. Vi har norsk som vi snakker, inkludert alle dialektene vi har. Men så har vi to måter å skrive norsk på, og det er jo litt gøy. Da har vi nynorsk. Og så har vi bokmål. Bokmål, det er jo basert på når Norge var i union med Danmark, så bokmål er basert på dansk egentlig, og den norske versjonen av dansk. Så det har veldig masse dansk i seg. Det er masse historie i det skriftspråket der. Men nynorsk er basert på dialektmangfoldet vi har i Norge. Så det er et veldig sånn demokratisk skriftspråk synes jeg fordi at her har en rett og slett tatt hensyn til folk rundt om, folk i distriktene..

C: og i hele det langstrakte Norge.

I: Ja, rett og slett. Og det er gøy for der finner vi det samme som... Altså der finner vi  ord og setningsstrukturer og mye rart som en kanskje ikke alltid får med seg i media, for eksempel. 

C: Ja, det er jo noe med at Norge er jo et land med ufattelig mange dialekter. Det er jo utrolig mange forskjellige dialekter . Så hvis jeg spør deg nå. Nå skal jeg  være komplett noldus og så skal jeg stille deg veldig mange spørsmål.

I: Ja.

C: Det jeg lurer på først og fremst, har vi alltid hatt to skriftspråk, Ingrid?

I: Nei. Vi har hatt bokmål først, som bare var norsk på den tiden, før Ivar Aasen, nynorskens far reiste rundt og samlet inn ord, rett og slett, og etablerte en nynorsk, helt bevisst.

C: Når var det dette skjedde?

I: Det var vel  på, var ikke det på attenhundretallet?`

C: Ja, det var litt sånn nasjonalromantisk.

I: Man ble litt sånn forelska i Norge og tenkte at nå må vi ha  vår egen identitet. Nå skal vi ha en egen identitet og den skal være basert på det som en norsk og ikke det som er dansk da, eller aristokratiet som satt i Danmark.

C: Var vi  under svensk eller dansk styre?

I: Det var vel fortsatt svensk, men vi hadde det danske fortsatt i språket. Vi var vel under svensk styre, i språket så så hadde vi veldig mye dansk fra perioden før.

C: Det er ikke så lenge siden vi samlet, sånn relativt sett, så er det ikke samlet dialektene og lagde nynorsk eller et sidemål av dialektene.

I: Sant. Ja, interessant at du sier sidemål, fordi nå kommer vi inn på noe interessant her med hovedmål og sidemål. Det dreier seg om at i norsk skole så tar du et aktivt valg.  Hva slags skriftspråk vil du ha informasjon på når du begynner på skolen? Vil du ha informasjon på nynorsk eller du ha den på bokmål?   Det skriftspråket du velger det blir ditt hovedmål. Men det stopper ikke der for du må fortsatt ha opplæring i sidemål. Så for eksempel, jeg kommer fra Vaksdal kommune, utenfor Bergen og det er en nynorsk kommune. Jeg har hatt nynorsk som hovedmål når jeg på skolen, men skrev fortsatt oppgaver på på bokmål, mitt sidemål når jeg måtte det da. Det  er også en del av av pakken.

C: Mens jeg som hadde norsk som andrespråk. Jeg slapp å ha sidemål.

I: Fortell.

C: Jeg flyttet jo til Norge da jeg var 11 fra Storbritannia. For min far er irsk, og min mor er norsk. Jeg var veldig takknemlig for at jeg slapp å lære enda en dimensjon av norsken, for jeg  kavet jo nok med norsk som det var da.

I: Sant. Så de som de som kommer til Norge og skal for eksempel ta ungdomsskolen eller videregående med et annet språk enn norsk som morsmål, de får veldig ofte fritak fra nynorsk da.

I: Ja fordi når vi har to skriftspråk og så to skriftspråk i norsk så har vi også rett på å få offentlig dokument på det skriftspråket vi har valgt. Jeg veksler veldig ofte faktisk. Lånekassen der jeg har ting på nynorsk, og når det kommer fra Oslo kommune så har jeg det på bokmål. Så det er litt sånn fram og tilbake. Det spørs litt hva slags humør jeg er i når jeg velger. Men det er interessant at man faktisk må beherske de skriftspråkene når en jobber i stat og kommune da.

C: Absolutt. Hvordan er det vi bruker disse to skriftspråkene i Norge? Hvilke sfærer er det  viktig at vi at vi har muligheten til å velge mellom nynorsk eller bokmål?

I: Jeg tenker først og fremst så kan vi velge hva slags skriftspråk vi skal ha de ulike dokumentene vi har våre på. Det er litt sånn demokratisering i den biten, tror jeg.

C: Altså vi snakker om offentlige dokumenter?

I: Offentlige dokumenter.

Men for eksempel hvis jeg søker en jobb, og så kan jeg be om å få svar på søknaden min på nynorsk da? Det er ikke så vanlig.

I: Det er ikke så veldig vanlig. Jeg tror du ville blitt ansett som en litt vanskelig person hvis du hadde insistert på å få svaret på søknadsteksten på nynorsk. Det hadde vært litt rart. Jeg tror jeg hadde ligget litt lavt i en sånn kontekst.  Men, altså dokumenter som allerede ligger ute, som allmennheten skal ha innsyn i, for eksempel de ligger ute på et eller annet gitt skriftspråk og da tror jeg ikke du kan  insistere på at de det her skal og ligge ute på nynorsk. Det er jeg litt usikker på. Så det er en  sånn sfære, men vi har jo òg altså kommunikasjon mellom venner og arbeidsgiver for eksempel. Det er veldig vanlig i Norge å bruke det skriftspråket en har lyst til, og er mest komfortabel med, egentlig.  Så når jeg kommuniserer med kolleger på Lingu så bruker jeg faktisk bokmål fordi at vi har mange ansatte i Lingu som ikke har norsk som morsmål. Så da gjør jeg det litt  av hensyn til de da. Men når jeg kommuniserer med venner fra samme landsdel som meg da bruker nynorsk. Noen ganger så bruker litt sånne innslag av dialekt, men for det meste å skriver jeg korrekt nynorsk da. Jeg tror egentlig det er fordi at jeg liker klangen av nynorsk nok best. Jeg vet ikke om det fordi at det føles veldig hjemme eller trygt, eller om det rett og slett ordlyden jeg syns er veldig vakker da.

C: Ja, for det er ikke så stor overgang fra din dialekt og hvordan du skriver din dialekt til nynorsk? Det er ikke så ulikt?

I: Det er  veldig nærliggende hvordan man skriver nynorsk.

C: Mens for meg så er det sånn at, nå er ikke jegfullblods nordmann heller, men jeg har bodd her en stund. Men hvis jeg hører dialekter er det som sagt ikke noe problem

I:  Men hvis du hvis du leser en tekst på nynorsk, hva skjer hos deg da? 

C: Da må jeg bruke litt mere krefter og energi. Jeg kan gi deg et eksempel da. I Norge er det veldig vanlig at for eksempel, hvis det er bøker eller litterære verk  som har en litt sånn preg av dialekt, eller at de i måten de er skrevet på originalspråket eller at de er mer poetiske eller dikteriske, så er det vanlig at de da blir oversatt til nynorsk. Et eksempel på dette er jo min en av mine favoritt forfattere. Det er Elena Ferrante som jeg dessverre ikke klarer å lese på italiensk. Det går ikke. Og så ville å gjerne lese bøkene og da hadde jeg valget mellom å lese henne på norsk eller engelsk. Da jeg oppdaget at bøkene hennes var oversattt til nynorsk så ble jeg skikkelig sur. Det hadde jeg ikke lyst til i det hele tatt. Jeg hadde ikke lyst til å bruke energien på det. Jeg ville bare nyte boka, og fordi at nynorsken da representerte ekstra arbeid for meg så valgte jeg heller å lese bøkene på engelsk.

I:Ja.

C: Ikke mye, men akkurat nok dette tar fokuset vekk fra stemningen og alt det gode man har lyst til å få med seg i boka gjorde at jeg valgte å lese den på engelsk.

I: Det er veldig interessant og du sier det, fordi at jeg tror veldig mange som er bokmålsbrukere  som ser på å skifte skriftspråk på akkurat den måten, det koster mer, rett og slett. Det koster mer energi, altså at språket på en måte, distraherer litt fordi at det ikke er så naturlig for alle bokmålsbrukere å lese nynorsk så mye at de helt uten problem kan skifte, og det er veldig fascinerende.

C: Men det er ikke sånn for deg, er det det?

I: Jeg har brukt både nynorsk og bokmål så lenge jeg kan huske. For oss som har nynorsk som hovedmål, blir vi jo eksponert for bokmål konstant, hele tiden. På NRK så  skal man jo ha minst 25 prosent nynorsk, av alt som er av tekst både på NRK.no og  på TV og det betyr jo også at så myke er på bokmål, både på NRK og alle andre mulige medie som vi blir jo eksponert for bokmål hele tiden.Men, den andre veien er det ikke så enkelt altså det er enklere å sjonglere de to skriftspråkene for oss som har hatt nynorsk som hovedmål. Det er ikke så enkelt den andre veien, og det er interessant for her kommer vi til noe  som er en litt  fascinerende diskusjon i Norge. Trenger vi egentlig to skriftspråk?

C: Ja. Godt spørsmål trenger vi egentlig det? Hva  syns du?

I:Eg seier ja! Eg vil ha nynorsk! Eg vil ha nynorsk, hundre prosent. Ingen diskusjon for min del. Det er av den enkle grunn at når vi har et så sterkt og spredt dialektmangfold Norge så kan vi ikke ha ett skriftspråk som skal representere alle dialektene. Jeg tenker egentlig at vi tåler å sjonglere mellom to skriftspråk som er  så relativt like. Om ikke noe annet så kan en se på det som hjernetrim altså for  vi tåler såpass når vi er så vant til å høre så mange ulike dialekter, og det har vi jo veldig ofte ingen problem med. Alt fra Finnmarksdialekt til Vennesladialekt. Det er veldig mye rart i mellom der. Og når vi fikser det, så tenker jeg at vi burde fikse de to skriftspråkene også  for å ha den representasjonen da, tenker jeg. Men, det er helt klart mer identitet knyttet til nynorsk enn det er til bokmål, ville jeg nok tro. Har du noe sterke følelser, tenker du sterkt om å ha bokmål som skriftspråk?

C: Jeg er så fjernet fra alt sammen, at tenker bare effektivitet og tenker at jeg bruker språket mitt som  et verktøy for å komme videre. Rett og slett som et funskjonsredskap. Nå har jeg bodd såpass lenge i Norge at  jeg har ikke samme... Jeg forstår 99,9 % av det som blir sagt til meg, og hvis jeg ikke forstår det så er det gjerne andre grunner enn at det rent språklige da. Jeg forstår kontekstene. Jeg har god kjennskap til historikken. Jeg vet hvordan norsk kultur fungerer, altså jeg har alle premissene på plass for å kunne forstå, sånn at hvis jeg ikke forstår så er det er det av andre andre årsaker.  Men når det er sagt så, og fordi jeg slapp å ta nynorsk på ungdomsskolen og på videregående så har jeg på en måte ikke måttet  ta stilling til det. Jeg ble eksponert for det såpass lite. Det å få tilbud om å få brev fra Lånekassen på nynorsk, ja, jeg kan sikkert det ,og jeg hadde sikkert forstått innholdet, men det er ikke en del av min identitet.

I: Nei nei sant. Det er litt interessant fordi at jeg tror nok at den nynorskkampen. Den er så viktig for oss som har en annen dialekt enn enn de største da så for oss så  tror jeg det blir mer identitet. I hvert fall altså nå sier jeg ikke at alle nynorsk brukere ser på det  som en hjertesak. Men jeg tror nok at det er viktigere for oss som har en annen dialekt å få den representert da og støtt og stadig så kommer det opp den diskusjonen om at ja men kan vi ikke bare droppe nynorsken og kan vi ikke bare det jo så slitsomt fordi så mange å begynne  sjonglere de to skriftspråkene og  sånn og sånn, men jeg tenker at det må vi kunne klare. I hvert fall når en så liten del av norskfaget på skolen handler om sidemål. Det så relativt få tekster som skal skrives  på sidemål. Så ja, jeg slår et slag for rød for to skriftspråk, uten tvil.

C: Har du noen favoritt ord eller uttrykk som du tenker  er prikken over i'en når det gjelder det poetiske med nynorsken?

I: Jeg har hvertfall noen ord som jeg er veldig glad i og det er et modalverb som ikke fins på bokmål. Og det er lyt. Lyt det betyr "må", og lyt fungerer akkurat som må. Jeg lyt inn på butikken og kjøper melk. Jeg lyt fokusere mer på dette her. Jeg lyt.  Grammatisk er det som et Modalverb. Det er fint. Jeg ville nok ikke brukt det sånn  helt uten å tenke meg om. Men, jeg syns det er fint sted. Det er  så rart og smalt, men samtidig så er det liksom, det betyr må, rett og slett. Så er det ordlyden og som jeg synes er fin. Også har vi ordet for kjærlighet på nynorsk som er hugleik.  Hugleik. Meir Hugleik til folket.  Det høres veldig kraftig ut. Jeg får viking assosiasjoner når jeg tenker på ordet. Men jeg synes det er fint at et så stort ord  er så forskjellig fra bokmål. Hugleik, vennleik, altså vennlighet. Het endinger blir ofte leik på nynorsk. Så det er mange sterke ord der som har funnet en helt annen vei, sin egen vei da vekk fra bokmålet der. Ja, det er fint. Men, la oss bare snakke littegrann om skriftspråk og status. For det synes jeg er interessant. Det er ikke så lenge siden det  ble snakket litt om Harald Eia og Bård Tufte Johansen som..

C: Hvem er de?

I: Nei, det er to norske komikere som har laget mange morsomme program for NRK opp gjennom tidene.

C: Veldig mye gull.

I: Det er veldig mye bra, og de har tulla masse med nynorsk og nynorsk forkjempere, og det er så gøy! Og da var det en en journalist som lagde en sak om liksom nynorsk og status og den type ting. Så tok han en prat med Bård Tufte Johansen om at de  tullet veldig mye med dem nynorskbrukere og sånn, og sa han det at det hadde han egentlig tenkt så mye på meg at de bare automatisk  vikle seg inn i som karakter som selvfølgelig var nynorskbruker, og gjerne ansatt i Språkrådet. Og det er jo morsomt for det er veldig en karikatur av den språkinteresserte som og som bruker nynorsk og som gjerne bruker nynorske ord muntlig . Men det er en type østlending da som er alle forelska i nynorsk ja. Og han snakkar veldig ofte slik.

C: Ja, akademiker, med litt spisse albuer, kanskje som er veldig opptatt av nasjonal identiteten, og det å ta vare på kulturens vugge som da selvfølgelig blir språket. Sånne personer er gjerne litt lett å le av. 

I: Veldig typisk at de beholder de sin østlandske tonefall, så har de lest en plass" då det blei etablert på attenhundretallet av vi av oss og Ivar Aasen Noreg trong å skapa eit eige skriftspråk basert på det me snakka, det danskane snakka" . Det er det liksom det så rart fordi det er jo bare østlandsk tonefall med masse nynorske ord. Det er veldig gøy. Norge er et veldig lite land vi har litt over fem millioner innbyggere men likevel så skal vi ha to skriftspråk som skal representere oss. Litt er det og litt av det så det gjør dette det spesielt egentlig det litt annet unikt.eg har lest litt om dette her, fordi i en test blant norske, svenske og danske ungdommer så kom det fram at det var de norske ungdommene som forstod mest av de andre språkene, bortsett fra Sverige forresten som forsto mest av nynorsk. Svenske ungdommer forsto mer av nynorsk enn av bokmål. Der er det ganske mange likheter faktisk. Jeg har registrert meg noen. Men poenget her var at jeg tror nok at på grunn av at vi er så veldig vant til å høre alle de her dialektene rundt om så tror jeg vi har spisset ørene våre veldig overfor både dansk og svensk fordi at vi på en måte trent oss opp et et språkøre, eller dialekt-øre  så kanskje det derfor. Jeg  liker å tro det, at vi har fått noe gratis av alle de dialektene våre. Absolutt . Tusen takk for praten, Camilla.

C: Tusen takk, Ingrid. 

Lingu logo
© 2021 Lingu AS